Det fine med å oversette er at ikke et ord går meg forbi, ikke et setning forblir ulest, ikke et avsnitt blir skummet over. Hver en bølge leser jeg og hvert et godt sitat markerer jeg. Jeg skriver og jeg leser samtidig. Jeg fortalte min mamma i dyp fortrolighet samtidig som hun strikket på skjerfet mitt i sofaen min at vet du hva, jeg oversetter et dikt på over seksti sider, atte det er viktig å holde hodet opptatt før det tenker seg i hjel Og peker fingeren intelligent opp på slutten og mamma brøt ut i latter Det der er selvpining. Får du betalt? Nei. Jeg lo jeg også for det er akkurat det det er, det er tortur og hun gjennomskuet det med en gang og neste dag gikk jeg og tenkte og lurte på hva jeg gjorde galt den gangen som fikk meg på ideen at jeg måtte oversette også kom jeg på det. Etterpå bestemte jeg meg for å slutte å oversette resten. Jeg bestemte meg bare for å lese ferdig diktet og resten av diktsamlingen og 'bare' slå opp alle ordene jeg ikke kan underveis. Jeg følte meg fri og glad med en gang. Ivrig etter å begynne, ivrig etter å slette det jeg har oversatt her inne. Gjøre alt rent og pent, rydde opp.
Så kom jeg på alle de fine ordene og sitatene. Avsnittene jeg merket meg og som har fått en uvanlig tyngde fordi jeg har oversatt dem og har lest dem på en annerledes måte enn jeg ellers ville gjort
Jeg tenker det er jo noe her. Selv om diktet er dårlig og mannen bak diktet er en tosk: det er noe her.
Nå vet jeg ikke helt hva jeg vil. Alt jeg vet er at jeg vil bli ferdig. I år. I dag. I går. I ovnen er det fiskegrateng. Skjerfet er strikket ferdig og jeg har begynt på et nytt et. Jeg liker egentlig ikke å lese eller å oversette. Det jeg liker er å bli ferdig med bøkene. Når boka er ferdiglest har jeg vunnet og boka tapt. Den derre mestrings følelsen. Den skal faen ikke undervurderes.
Oppdatering: Nå har jeg bestemt meg og jeg har bestemt at alle Maya-oversettelsene mine slettes fra bloggen og min oversetter karriere er herved over! Aldri skal jeg oversette et jævla dikt igjen! Jeg føler meg fri som fuglen. Nå skal aldri mamma le av mine triste hobbyer igjen. Aldri skal jeg fortelle henne om dem igjen heller. Det er klart mine tvangstanker ikke henger på grep for noen andre enn meg selv men å bli gjort til latter av damen som lærer meg å strikke store hull i mitt første selvlagde skjerf, ammet meg til jeg var tre år og fortsatt kjøper Ole Brumm bamser til meg (den står i kjøkkenhyllen med et øre for lite, Ullrikk ble sjalu) da er det noe som må bli gjort. Herved slår jeg meg til ro med å bare slå opp ALLE ordene jeg ikke kan underveis. Den tvangstanken kan INGEN ta fra meg. Værsåsnill prøv, pliiis, det er så tidskrevende. Jeg må finne sunnere måter å straffe meg selv på når jeg har gjort noe galt (ikke tatt telefonen når noen ringer meg, ikke møtt opp på møter, sovet femten timer i strekk, ikke gjort en dritt på to år) enn å oversette et sekstisyv sider langt og dårlig dikt. Jeg skal ikke gå så langt som å si jeg skal få meg et liv for det vil jeg ikke ha. Jeg har sett folk med liv og herrigud så selvgode og kjedelige de er. Jeg vil heller bli tvunget til å lese bøkene om Elling på nytt enn å henge med folk med liv. En ting har jeg planlagt når den gørrkjedelige diktsamlingen er ferdiglest og det er å ha en RobinsonJeffers SITATFEST her inne. Etter å ha skrevet den skal jeg gå på fylla og late som jeg ikke har lest en bok i mitt liv på byen og skjule mine store litteratur kunnskaper. Hver gang jeg forteller noen av jeg kan å lese og leser ganske mye begynner de å snakke om Twilight og Menn som hater kvinner og den nyeste boka til en random dame. De hiver ut anbefalinger. Det samme gjelder musikk. Mennesker med liv tror alltid de har peiling og der sitter jeg og nikker og smiler og sier jeg kan ikke å lese, jeg har dysleksi, jeg har et astmaanfall akkurat nå og må på do og drite også går jeg.
Aldri fortell noen hvem du er.
Så kom jeg på alle de fine ordene og sitatene. Avsnittene jeg merket meg og som har fått en uvanlig tyngde fordi jeg har oversatt dem og har lest dem på en annerledes måte enn jeg ellers ville gjort
His face looked blind
And high like a ship's prow, cleaving the crowd
To the outer door.
Lifting the word in her clear voice like a lark to heaven,
the fiddle
Screamed like an eagle,
Jeg tenker det er jo noe her. Selv om diktet er dårlig og mannen bak diktet er en tosk: det er noe her.
Nå vet jeg ikke helt hva jeg vil. Alt jeg vet er at jeg vil bli ferdig. I år. I dag. I går. I ovnen er det fiskegrateng. Skjerfet er strikket ferdig og jeg har begynt på et nytt et. Jeg liker egentlig ikke å lese eller å oversette. Det jeg liker er å bli ferdig med bøkene. Når boka er ferdiglest har jeg vunnet og boka tapt. Den derre mestrings følelsen. Den skal faen ikke undervurderes.
Oppdatering: Nå har jeg bestemt meg og jeg har bestemt at alle Maya-oversettelsene mine slettes fra bloggen og min oversetter karriere er herved over! Aldri skal jeg oversette et jævla dikt igjen! Jeg føler meg fri som fuglen. Nå skal aldri mamma le av mine triste hobbyer igjen. Aldri skal jeg fortelle henne om dem igjen heller. Det er klart mine tvangstanker ikke henger på grep for noen andre enn meg selv men å bli gjort til latter av damen som lærer meg å strikke store hull i mitt første selvlagde skjerf, ammet meg til jeg var tre år og fortsatt kjøper Ole Brumm bamser til meg (den står i kjøkkenhyllen med et øre for lite, Ullrikk ble sjalu) da er det noe som må bli gjort. Herved slår jeg meg til ro med å bare slå opp ALLE ordene jeg ikke kan underveis. Den tvangstanken kan INGEN ta fra meg. Værsåsnill prøv, pliiis, det er så tidskrevende. Jeg må finne sunnere måter å straffe meg selv på når jeg har gjort noe galt (ikke tatt telefonen når noen ringer meg, ikke møtt opp på møter, sovet femten timer i strekk, ikke gjort en dritt på to år) enn å oversette et sekstisyv sider langt og dårlig dikt. Jeg skal ikke gå så langt som å si jeg skal få meg et liv for det vil jeg ikke ha. Jeg har sett folk med liv og herrigud så selvgode og kjedelige de er. Jeg vil heller bli tvunget til å lese bøkene om Elling på nytt enn å henge med folk med liv. En ting har jeg planlagt når den gørrkjedelige diktsamlingen er ferdiglest og det er å ha en RobinsonJeffers SITATFEST her inne. Etter å ha skrevet den skal jeg gå på fylla og late som jeg ikke har lest en bok i mitt liv på byen og skjule mine store litteratur kunnskaper. Hver gang jeg forteller noen av jeg kan å lese og leser ganske mye begynner de å snakke om Twilight og Menn som hater kvinner og den nyeste boka til en random dame. De hiver ut anbefalinger. Det samme gjelder musikk. Mennesker med liv tror alltid de har peiling og der sitter jeg og nikker og smiler og sier jeg kan ikke å lese, jeg har dysleksi, jeg har et astmaanfall akkurat nå og må på do og drite også går jeg.
Aldri fortell noen hvem du er.
Post a Comment