Nu kjente hun det igjen. Dypt inne i fanget hennes kjentes det som en fisk slo med sporden. Og igjen var det som hele jorden rørte sig omkring henne, og hun blev svimmel og svak, men ikke så meget som første gangen.
Fra side 264.
Den tredje kvelden tok de nattely i en stenbod. De hadde hatt styggvær og skodde, men Erlend syntes å finne frem like sikkert. Lavrans hadde merket sig dette at Erlend hadde et forunderlig sikkert kjennskap til alle tegn og merker i luft og på jord, dyrs vesen og vaner - og alltid visste han hvor han var. Og alt det som han selv, fjellvant som han var, hadde lært sig ved å se og gi akt og minnes, det syntes den annen å vite rent blindt. Erlend lo av det selv - men han bare kjente det på sig.
Fra side 315.
Kristin går med et barn i seg som begynte å vokse flere måneder før de ble gift. Tungt har hun hatt det der hun har gått og bært på synden helt alene. Kristin går barføtt med spedbarnet på ryggen i pilegrimsferd for å lette sin sjel og bli tilgitt sine synder av selve erkebiskopen. Erlend burde også ha gått - det nevner presten - men Erlend ble hjemme.
Som bakteppe er det uro i landet. Noen synes ikke kongebarnet har de beste rådgiverne. Kristin har lite med dette å gjøre; hun er jo kvinne må du vite . . . Hun sliter med psyken; hun føder Erlend barn etter barn og tappes av dette. Det tærer på kroppen og sinnet; hun er en skygge av seg selv. Det er realistisk og vondt å lese om. Kristin er nesten ikke til å være i hus med i Husfrue. Hun er sint og bitter på Erlend for synden han lokket henne inn i i Kransen. Erlend rømmer til havs i Kongens ærender. Der føler han seg fri.
«Har Lavrans! Aldri har jeg hørt at min hustrufar blandet sig i andre saker enn det som rørte hans og hans venners eiendommer -»
«Han gjør det nok ikke ofte,» sa herr Erling. «Men jeg skjønte da så meget, nu jeg var inne på Neset, at når Lavrans Bjørgulfssøn tar til orde i en sak, så får han fullt følge - for han taler ikke uten han kjenner en sak så godt at hans ord vanskelig kan veltes. Nu, om disse tilgangene skal han nok ha skiftet brever med frendene sine i Sverige - fru Ramborg, hans farmor, og herr Erngisles farfar var jo børn av to brødre, så han har stor slekt derinne. Så stillfarende en mann som han er, din værfar, så har han ikke liten makt i de bygdene hvor folk kjenner ham - enda han bruker den ikke ofte.»
Fra side 349.
Den første boken om Kristin er ikke dårlig, langt i fra, så ikke misforstå meg når jeg skriver jeg liker bok to aller best. Mon tro om bok tre klarer å være like god? Det tviler jeg på! Men jeg bare vet den er bra. Det er lettere for meg å lese bok to enn en. Hvorfor det er sånn må være fordi handlingen i bok to opptok meg mer; jeg synes det går fortere og er mer interessant. Kanskje ble jeg vant til det gamle språket også slik at det ble lettere å lese? Lesingen av denne store trilogien går jo ikke akkurat raskt. Det er mektige greier for meg dette. Jeg liker det godt, da! Undset skriver ikke alltid alt rett frem; en må lese mellom linjene. Akkurat nå har jeg tatt meg en Undset-pause og leser uleste magasiner som har stått ulest i bokhyllen og en lett novellesamling. Jeg tror jeg er klar til å ta fatt på den siste boken etter novellene. Jeg får se.
Husfrue av Sigrid Undset
338 Sider
7. Opplag 1992
H. Aschehoug og Co (W. Nygaard) 1986
Orginalt utgitt i 1921
ISBN 82-03-15270-8
Norge
Roman
Trilogi
Bokkilde: min egen, kjøpt selv, brukt.
Jeg har også en Musikkblogg
og en Sitatblogg.
Post a Comment