Mange mennesker tror at jo flere bøker de leser om gangen jo mer får de lest. Sannheten er det motsatte: Jo flere bøker du leser om gangen, jo mindre bøker fullfører du. Er dette et paradoks?
En ting til. I nyhetene (ja, jeg ser nyhetene nå, jeg har fått meg TV-kanaler, hvorfor gjorde du det tenker du, det finnes jo Netflix, og ja jeg vet, jeg er enig, hvorfor gjorde jeg det, og nå kom jeg på hvorfor, jeg ville se nyhetene, jeg ville la reklamen blafre i bakgrunnen når jeg leser så jeg ikke skal være så ensom, tenkt hva du vil, det fungerte: jeg er mindre ensom, å lese bøker er en ensom ting å gjøre, jeg kjenner ingen jeg kan bare sitte å lese med, hver person med hver sin bok i hver sin sofakrok, 'hei, skal vi lese sammen fra klokken tre til seks?' Ja, takk, snakkes da, det hadde vært fantastisk men sånn er ikke verden, sånn er ikke folk, folk vil snakke høl i huet mitt vil de, og der sitter jeg og tenker skal jeg aldri bli ferdig med den jævla diktsamlinga, hvorfor oversetter jeg ikke en side hver dag, hva er galt med meg, jeg får jo ikke en gang betalt for det og likevel er det noe som har blitt viktig å oppnå akkurat som om det har blitt et mål og når jeg når det målet har jeg vunnet, vunnet over hvem? Meg selv? Eller forfatteren? Begge har jeg vunnet over og det sitter jeg og tenker på mens en eller annen forteller meg noe om seg selv og tror jeg hører på når jeg egentlig tenker nå kunne jeg ha oversatt tre hele linjer) fortelles det om politikeren Rune Øygard som har hatt upassende kontakt og seksuell omgang med ei mindreårig jente. Er dette, i tillegg til å være mye annet, fraternisering?
Det har fungert, jeg har lært meg og ikke minst klart å huske noen av ordene jeg slo opp. Flott. Årsaken til at jeg begynte å skrive ned fremmedordene var at boka jeg da leste var kjedelig eller tung (eller begge deler på en gang) og at å skrive ned ordene ble en slags lek og det eneste som fikk meg fremover i boka var min leting etter alle ordene som jeg ikke kunne forklare. Man har det ikke morsommere enn man gjør det selv, og nå tenker du nerd, og du har sikkert litt rett. Jeg var ikke slik som dette før, jeg var virkelig ikke det men noe har hendt. Nå liker jeg bare roen jeg finner i å holde hodet opptatt med noe, hva som helst. Jeg vil heller at folk flest skal tro jeg er en viter enn å vite hvor lite jeg faktisk vet for det er flaut, faktisk.
En ting til. I nyhetene (ja, jeg ser nyhetene nå, jeg har fått meg TV-kanaler, hvorfor gjorde du det tenker du, det finnes jo Netflix, og ja jeg vet, jeg er enig, hvorfor gjorde jeg det, og nå kom jeg på hvorfor, jeg ville se nyhetene, jeg ville la reklamen blafre i bakgrunnen når jeg leser så jeg ikke skal være så ensom, tenkt hva du vil, det fungerte: jeg er mindre ensom, å lese bøker er en ensom ting å gjøre, jeg kjenner ingen jeg kan bare sitte å lese med, hver person med hver sin bok i hver sin sofakrok, 'hei, skal vi lese sammen fra klokken tre til seks?' Ja, takk, snakkes da, det hadde vært fantastisk men sånn er ikke verden, sånn er ikke folk, folk vil snakke høl i huet mitt vil de, og der sitter jeg og tenker skal jeg aldri bli ferdig med den jævla diktsamlinga, hvorfor oversetter jeg ikke en side hver dag, hva er galt med meg, jeg får jo ikke en gang betalt for det og likevel er det noe som har blitt viktig å oppnå akkurat som om det har blitt et mål og når jeg når det målet har jeg vunnet, vunnet over hvem? Meg selv? Eller forfatteren? Begge har jeg vunnet over og det sitter jeg og tenker på mens en eller annen forteller meg noe om seg selv og tror jeg hører på når jeg egentlig tenker nå kunne jeg ha oversatt tre hele linjer) fortelles det om politikeren Rune Øygard som har hatt upassende kontakt og seksuell omgang med ei mindreårig jente. Er dette, i tillegg til å være mye annet, fraternisering?
Det har fungert, jeg har lært meg og ikke minst klart å huske noen av ordene jeg slo opp. Flott. Årsaken til at jeg begynte å skrive ned fremmedordene var at boka jeg da leste var kjedelig eller tung (eller begge deler på en gang) og at å skrive ned ordene ble en slags lek og det eneste som fikk meg fremover i boka var min leting etter alle ordene som jeg ikke kunne forklare. Man har det ikke morsommere enn man gjør det selv, og nå tenker du nerd, og du har sikkert litt rett. Jeg var ikke slik som dette før, jeg var virkelig ikke det men noe har hendt. Nå liker jeg bare roen jeg finner i å holde hodet opptatt med noe, hva som helst. Jeg vil heller at folk flest skal tro jeg er en viter enn å vite hvor lite jeg faktisk vet for det er flaut, faktisk.
Post a Comment