STRYK MEG OVER HÅRET av Agnes Lovise Matre

Jeg fikk en e-post fra Geir i to tusen og tolv der han spurte om jeg var interessert i å motta et gratis lesereksemplar av en roman skrevet av konen hans Agnes. Gjett om jeg ble glad: mitt aller første tilsendte lesereksemplar! Til meg! Tenkt at noen har vært inne på bloggen min og synes jeg skriver godt nok til få motta en bok og kanskje, om jeg vil, skrive om den. Gleden var stor. Det var altså helt til jeg oppdaget flere anmeldelser og innlegg om romanen på andre bokblogger. Æsj, jeg var ikke så spesiell likevel. Det gikk noen uker og jeg ble med et bevisst på at av allebokbloggene i Norge er jeg en av de som var blitt kontaktet. Da ble jeg glad i igjen. Det er viktig å snu saker og ting riktig veien.

På forhånd var jeg noe negativ til boka jeg fant i postkassen. Den var lilla. Tittelen syntes jeg også var noe klein. Rockejente som jeg er var ikke dette lett å svelge. Omslaget synes jeg heller ikke er spesielt forseggjort. Hva om den kunne vært helt hvit med tittel i svart skrift og en solsikke liggende på siden? Utseende og tittel kan bedra: American gods som jeg leser nå var jeg så sikker på at jeg ville like, type kul bok med atitude. Hjelpes, jeg kjeder meg i hjel. Det går treigt med den "godbiten". Stryk meg over håret viste seg å være det jeg kaller en kosebok som er mye lettere å komme seg fremover i. Faktisk ble den prioritert foran Gaiman som ble satt til side og skulte på oss i den lilla sofaen fra hyllen sin. Heh, ja du leste riktig: Jeg eier en lilla sofa, hvem er jeg til å dømme en lilla bok? Lilla kan også være greit. Nå som jeg er ferdig med å fortelle min mening om det overfladiske og min bitterhet over ikke å være alene utvalgt av flere bokbloggere: 

Stryk meg over håret handler om en voksen kvinner som sliter med bulimi, en sykdom som ikke så mange ser og som ikke så mange får hjelp med. Det er en nærmest usynlig sykdom og faktisk, ganske lett å skjule. Hovedpersonen heter Guro og er litt av ei dame. Godt utdannet med bein i nesa. En dag sier det stopp. Det er slik med angsten, kroppen, med psyken hvis den blir belastet i ’det stille’ over lengre tid. Med et vil ikke kropp og sinn mer. Guro reiser ifra samboeren Bengt uten et ord på forhånd og tar fri fra jobben. Hun er spontan og tar jobb som en selskapsdame for en eldre norsk kvinne som bor på en vingård i Frankrike. De to blir gode venner og finner tonen raskt. På gården jobber det også en fransk kjekkas, uuhh uhh! Høres idyllisk nok ut ikke sant, sol, stor vingård, basseng, vin og en slags etterlengtet ferie fra jobben og demonene som ligger igjen i skapet hjemme i Norge. Eller? Ble de igjen i Norge? 

Sykdommen og tankene ble med Guro til Frankrike og det går i det hele tatt ikke slik Guro hadde planlagt. Man kan ganske enkelt ikke reise fra problemene, de blir med- men hei! Det er jammen lov å prøve og et godt forsøk var det! I frankrike må Guro nøste opp i bulimien og finne årsaken som ligger bak sykdommen og angsten. Hun må finne roten til alt ondt og det er ikke så greit når man må helt tilbake til begynnelsen, år på år med glemte minner og fortrengte følelser.

Hvert nytt kapittel innledes av siterte sanger av Bjørn Eidsvåg. Det er velsmakende og fint. Det setter tonen. Det er mye positivt med denne romanen og det er noe negativt. For eksempel er det en del flaue skrivefeil. Som bokstaver som er stokket om i tillegg til mange kommafeil. Nå er jeg kanskje den siste som burde påpeke skrivefeil da norsklæreren skrev til meg på en tentamen tredje året på VGS at ”Du skriver godt, Heidi! Men du har mange merkeligeskrivefeil.” Om dette er fordi norsk ikke er morsmålet mitt, fordi jeg har det travelt eller at jeg skriver trøndersk på meldninger til venner sendt fra mobilen- det vet jeg ikke. Jeg har jo vært en lesehest siden jeg var en liten ponni. Det jeg vet er at jeg alltid har hatt lettere for å se skrivefeilene i andres tekster enn i mine egne og det er ikke fordi jeg er kritisk. På mine egne tekster ser jeg meg blind. I tillegg til skrivefeil synes jeg dagene i romanen er litt vel lange og det blir en del dusjing på hovedpersonen også. Etterhvert som jeg la merke til det ble det litt humoristisk. Klart det er varmt i været og å dusje er en metode å føle velvære og å begynne ’dagen på nytt’. Men det ble mange dusjer og når det kommer fra meg sier det litt! Det er Guro som skal være jeg-personen men på side 95 er det plutselig Dominic (den franske kjekkasen) vi får vite hva som skjer på innsiden av: ”og han kjente han ble varm i ansiktet”. Akkurat det liker jeg ikke, at det plutselig er snikt inn en liten ’gjeste jeg-person’. Det hender flere ganger også, både med Marie (den eldre kvinnen) og Dominic. Enten må det være flere fortellere helt fra begynnelsen eller bare en. Ikke enten eller for meg. Det føles unaturlig at det hoppes slik så langt ut i historien.

Guro er en troverdig hovedperson som føler myeog følelsene er så tydelig ekte: skyld, skam, sorg, lettelse, frykt. Det er så lett å kjenne seg igjen. Agnes er flink til å fargelegge og hun beskriver naturen helt skjønt! Dette synes jeg er hennes sterkeste side ved teksten i tillegg til tilbake-glimtene fra barndommen som er med gjennom hele boka. Hun ser detaljer og fargene, hun beskriver roen, trivselen og hyggen knakende godt. Det er som om du kjenner hvor anspent Guro har vært, som en eneste stor knute, strammet, og som nå, endelig, får puste ordentlig ned i lungene i Frankrike.

Det er tilbakeblikket fra barndommen om det nye maleriet som henger på veggen og som pappaen til Guro ligger og ser på som jeg likte aller best. Maleriet som mangler grønt. Guro kjæler med pappa, rusker ham i håret for det synes pappa er så godt. Barn kan være vakre. Det nest beste tilbakeblikket 'mitt' er når Guro er på skiturer alene og må trø opp sine egne veier, finne sine egne utforbakker. Uten pappa mer.

Anekdote. Da jeg var liten brukte jeg å ligge på ryggen til den store mamman min på sofaen på formiddagen. Hun sov på magen, jeg sov på magen, på ryggen hennes. Hun syntes det var godt for ryggen sa hun. Det hjalp visst. Jeg syntes det var deilig. Hele formiddager med mamma helt for meg selv der jeg ikke trengte å gå i barnehagen før vi var ferdig med kose oss etter frokost.  Mamma snorket høyt og intenst som en bamse og jeg sovnet i den trofaste duren, sikker på at mamma ikke ville tippe meg over sofakanten når hun våkner.

Positivt:

Jeg fikk lyst på vaffel

Jeg fikk romanen gratis

Innsiktsfullt om bulimi

Nydelige naturbeskrivelser

Godt var det å lese ei bok på norsk etter å ha lest i en lang tid på engelsk. Som fuktighetskrem på tørr hud.

Guro leser Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda i Frankrike

Negativt:

Mange hastige skrivefeil

Jeg fikk lyst på vaffel

Jeg har ikke melk

Ikke min "type" bok

Avslutningen på historien er tilfredsstillende og jeg synes løsningen på historien er god uten at jeg vil si noe mer. Alt i alt har det vært koselig og jeg har fått mitt første tilbud om å ta imot et lesereksemplar. En historie om vennskap og å leve. Ikke minst om motet til å ta imot hjelp når man trenger det. Det er også hjelp i å få hjelpe! Jeg synes fortsatt tittel på romanen er klein selv om nå som boka er lest er den på en måte godtatt. Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser, har det vel til tider enda selv om det ikke styrer hverdagen. Jeg har hatt en søster og en bestevenninne med anoreksi, og en bestevenninne med en krysning mellom bulimi og anoreksi. Det er vel den kategorien jeg tilhørte også. Jeg kan ikke si annet enn at Agnes vet hva hun skriver om og at det er informativt om sykdommen. Ellers kan jeg fortelle at jeg begynte å grine helt på de siste sidene, takk for den Agnes! Hihi.

Om det er noen som har lyst til å lese om bulimien og få seg en ferie til Frankrike i bokform kan jeg sende den til deg om du betaler for porto og konvolutt. Vi vil tross alt ikke at mamma skal betale strømregningen min igjen. Jeg kunne tenkt meg en sånn strikket genser men må lære meg kunsten å strikke 'halser' uten store hull i først hæh hææh.