Det vanligste, eller skal jeg skrive det det er meningen vi skal gjøre, er å dele en smakebit fra boken vi leser akkurat nå. Det gjør ikke jeg bestandig. Det tar sin tid å finne en god smakebit, det er ikke bestandig jeg har funnet en i boka jeg leser eller om boka i det hele tatt inneholder en passende godbit. Derfor deler jeg også denne gang en smakebit fra en bok jeg nettopp har lest. Grensen går så klart med jeg ikke deler noe fra en bok jeg ikke har åpnet. Åndenes hus leste jeg ut på fredag. Smakebiten er lang men bær med meg da den er morsom og vel verdt å lese. Ha i bakhodet når du leser at damen som gjør skøyerstrekene er svært gammel. Da blir det morsommere.
Nana hadde det for seg at en skikkelig støkk ville få jenta til å snakke, og i ni år fant hun på de mest desperate måter å skremme Clara på, men oppnådde ikke annet med det enn å gjøre henne upåvirkelig av overraskelser og forskrekkelser. Det varte ikke lenge før Clara ikke var redd noe. Hun brydde seg ikke om at det dukket opp gustne og utmagrede uhyrer i værelset, ikke om at vampyrer og djevler dunket mot ruten. Nana kledde seg ut som fribytter uten hode, som bøddel i Tower of London, som var varulv og djevel med horn, alt etter hva som falt henne inn, og ideene fikk hun fra noen skrekkinnjagende brosjyrer som hun kjøpte med dette for øye, og selv om hun ikke kunne lese dem, kopierte hun illustrasjonene. Hun fikk for vane å snike seg lydløst gjennom gangene og gyve løs på piken i mørket, gaule bak dørene og gjemme levende småkryp i sengen, men det lokket ikke et eneste ord ut av Clara. Noen ganger mistet Clara tålmodigheten, kastet seg ned på gulvet og sparket og skrek, men uten å ytre en eneste lyd på noe kjent språk, eller også brukte hun den lille tavlen hun alltid gikk rundt med og skrev de verste skjellsord til det stakkars kvinnemennesket, som trakk seg tilbake til kjøkkenet og gråt over slik mangel på forståelse.
- Jeg gjør det jo til ditt beste, lille engelen min! hikstet Nana, svøpt i et blodig laken og ansiktet vertet med en brent kork.
Post a Comment